Under tyskernes okkupasjon, hadde det vært forbudt å undervise i engelsk, ved de norske skolene. Tyskerne hadde også, innført reiserestriksjoner. Alle måtte søke om lov, – til å dra fra hjembyen eller hjemplassen sin.
Etter 5 år med reiserestriksjoner, – som for nordmenn, hadde vært lik ei tvangstrøye – kunne en igjen reise dit en ville. Og dermed hadde mange unge, lagt i veg, – på uforutsigbare reiser – til både fjerne og nære strøk. De ville kanskje kjenne – med både kropp og sjel – at friheten virkelig var tilbake. Hovedpersonen i denne boken, ville også reise utenlands, – slik så mange andre hadde gjort – de siste årene.
Hadde de reise-lystne ikke penger til billetter, – med tog eller fly – så kunne de haike. Det var ganske populært i årene etter krigen.
På grunn av landets dårlige økonomi, ble det ikke innført mange nok biler. En måtte stå på venteliste i lang tid, før en fikk tildelt egen privatbil. Derfor var det vel forståelig, at heldige bileiere, ofte ga «haik», til helt fremmede personer, – som sto på vegkanten og spurte – med hevet tommel.
Jenter kunne også haike, – men det kunne enkelte ganger medføre problemer. Det var også populært at jenter dro til England, som «mothers help», – eller til Frankrike, som «aux pair». En tur ut i det blå, – der en hadde det fulle ansvar for sitt eget ve og vel – brukte å bli en slags «oppvåkning», som sikkert var nyttig, for årene som kom etterpå.
Omtaler
Det er ingen omtaler ennå.