I påsken passer det å intervjue en krim-forfatter. Laila Sandvold Macdonald er opptatt av å skape krimfortellinger som er fattige på blod og vold, men rike på spenning. Gjerne med et dagsaktuelt tema som bakteppe.

– Laila, hvordan startet ditt forfatterskap?

Det hele startet nok nesten før jeg kan huske, for jeg har alltid elsket språket og litteraturen. Men livet har ført meg via et par omveier før jeg kom dit jeg er nå.

Jeg snuste litt på en faglitterær karriere for ti år siden, med to små skrivehåndbøker. Det gikk for så vidt bra, tilbakemeldingene var gode. Men jeg innså fort at det markedet er nokså smalt. Så det ble ikke til at jeg satset videre i den retningen. Deretter føk en del år av gårde hvor jeg ikke rakk særlig annet enn å rekke alle deadlines i jobben som frilansjournalist.

På senvinteren 2017 satte jeg meg ned og tenkte over hvordan jeg ønsket å utvikle meg videre. Journalistikken, som en gang var en drøm, var blitt rutine. På tide å prøve noe nytt. Men det måtte bli skriving.

Et kjapt googlesøk senere hadde jeg funnet fram til et nettkurs i skjønnlitteratur. Da de kom med tilbud om et krimkurs noen uker senere, meldte jeg meg på det, også. Etter hvert tok jeg i tillegg et novellekurs.

I kjølvannet av all kursingen sitter jeg tilbake med et nesten ferdig roman-manus, en påbegynt novellesamling, samt flere krim-manus på forskjellige stadier; noen fortsatt på idé-stadiet. Dette betyr ikke at jeg starter et drøss prosjekter og ikke fullfører. Publiseringen av min debut-krim Skupet skulle bevise det. Siden jeg fortsatt har en full jobb ved siden av, måtte jeg prioritere, det er det hele. Men den dagen jeg kan legge journalistikken på hylla, kommer nok også turen til skjønnlitteraturen og novellene.

– Hvorfor valgte du å gjøre ferdig en krimbok?

Det er tilfeldig at jeg begynte å skrive krim. Det skyldtes først og fremst at ideene begynte å boble. At det ble feelgood, er også til dels tilfeldig. Men ikke helt. Jeg føler et spesielt ansvar som krimforfatter. Det ligger en etisk balansegang i å lage underholdning av noe som for flere av oss er brutalt, selvopplevd alvor. Derfor måtte det bli feelgood-krim. Krim som styrer unna beskrivelser av grov vold, tortur og andre grusomheter. Kanskje var det disse følelsene som styrte da jeg satte meg ned foran pc-en og bare begynte å spinne videre på en enkel idé.
Jeg ønsker å bevise at en kan skrive litteratur som er smekkfull av spenning, uten å ty til spekulative beskrivelser. Skal jeg dømme etter tilbakemeldingene jeg har fått på Skupet, ser det ut til at jeg har lykkes med det.

– Gratulerer, det var hyggelig å høre. Er alt i historiene dine oppdiktet?

Jeg har lagt handlingen til Romerike og det sentrale Østlandet, hvor jeg selv bor. Jeg tror ikke Romerike har vært så mye brukt i krimromaner tidligere. Dessuten er det artig å spinne historier rundt steder jeg selv opplever til daglig.

En del lesere vil trolig være opptatt av hvor realistisk historien er; hvor nær den ligger opp til virkeligheten. I fiksjon er det jo mulig å gjøre litt begge deler. For å ta geografien først: De fleste stedene jeg beskriver, er virkelige steder. Men stedene eller bygningene hvor det skjer kriminelle handlinger, er for det meste fiktive. I fiksjon er det lov å veksle litt. Så kan det jo bli en ekstra liten utfordring til leseren å finne ut hva som er reelt og hva som er fiksjon.

Persongalleriet er selvfølgelig fiktive personer alle som en. Ingen av dem er basert på konkrete modeller i det virkelige liv. Men personlighetene regner jeg med at leseren kan kjenne seg igjen i; kanskje litt her og litt der? Ikke så altfor mye er satt på spissen.

Jeg ser at flere krimforfattere baserer krimhelten på sin egen person. Men spør du om Lilliann Bermer er basert på meg selv, er svaret nei. Vel, den sterke rettferdighetssansen deler vi kanskje. Men der stopper stort sett likheten, tror jeg. Lilliann er Lilliann, og ingen annen.

– Og nå kommer det en ny bok om henne?

Jeg kommer med en oppfølger til Skupet i løpet av 2022, med tittelen Spor i kald jord. Her må Lilliann Bermer ta all sin stahet og magefølelse i bruk. Hva skjedde med Miranda Falch-Hanssen, som forsvant sporløst fra hjemmet sitt i Lillestrøm for ti år siden? Jakten på svaret fører henne opp i mye stry. Kalde spor er ikke lette å følge. Mer sier jeg ikke. Den som vil vite mer, må lese boka.

Jeg har også idé og synopsis for bok nummer tre klar. Jeg tar fatt på den så snart bok nummer to er sendt til trykkeriet.

Hver av mine krimhistorier har et viktig tema som bakteppe. I Skupet var det smugling av utrydningstruede fugler (som skjer i virkeligheten). I Spor i kald jord utgjør natur- og miljøvern bakteppet. Og i bok nummer tre kommer trolig vann til å spille en viktig rolle.

– Du utgir dine bøker selv og er dermed en selvpubliserende forfatter, en såkalt “indie”. Hvorfor er du det?

Jeg har utgitt alle mine bøker så langt på eget forlag, og kommer til å fortsette med det. Jeg synes det er veldig skjeve forhold i den norske bokbransjen. Det er ikke rettferdig at forfatteren må selge rettighetene til det h*n har skapt for all framtid, og sitte tilbake med en liten brøkdel av inntektene. Bokbransjen hadde ikke funnes uten forfatterne. De fortjener å sitte tilbake med mer enn de gjør i dag. Derfor er jeg villig til å bære alle utgiftene selv. Da vet jeg at den dagen gjennombruddet kommer, er det jeg som sitter med rettighetene og inntektene. Dessuten er det jo også ganske håpløst å måtte vente kanskje et halvt år eller mer før du i det hele tatt får et ja eller nei fra forlaget. Jeg vil ha boka ut når den er ferdig, ikke ett år senere. Dette er et tema jeg virkelig kan snakke meg varm om, men jeg bør vel stoppe der.

– For et par måneder siden ble du medlem i NIFS, NorgesIndieForfatterSentrum. Hva var grunnen til det?

NIFS er et veldig godt initiativ, som jeg har god tro på. Jeg setter stor pris på å ha tilgang til en markedsplass hvor bøkene mine ikke forsvinner blant bestselgerne. Her har leserne en mye bedre sjanse til å oppdage nye forfattere. Det lille fellesskapet vi er i ferd med å bygge her, tror jeg kan bli til noe atskillig større enn det vi ser for oss i dag. Til glede for både oss forfattere og leserne.

Fikk du lyst til å lese boken hennes?
Du finner den her.