Fra jeg selv kom til verden i Oslo i 1949, har kroppen vist seg en smule gebrekkelig. Gjennom en dramatisk "ansiktsfødsel" ble jeg påført en nakkeskade (whiplash), som først ble avdekket i godt voksen alder. Dermed hadde jeg for lite energi til å tåle den høyspente kraftgaten tett ved blokken familien flyttet til. I hele folkeskoletiden var jeg stadig og uforklarlig syk. Ikke engang da jeg begynte å besvime i nærheten av elektriske apparater, falt det noen inn å forbinde dette med "stråling". Også den gangen ble det ansett som hypokondri å "påstå" seg syk av noe sånt. I dag er det fullstendig tabu, og kalles ofte "konspirasjonsteori..." Senere flytting til sunnere omgivelser skjøv mulig kjetterske tanker enda lenger vekk. Det ble år med kunststudier; fem år skulptur, fire år grafikk, og deltagelse i flere "folkepedagogiske" utstillingsprosjekter. Deltidsjobber som arkeologisk tegner, håndarbeidslærer, scenografassistent, og miljøterapeut innen barnevernet. Ganske typisk for "den evige kunststudent". Skrivekunsten begrenset seg til noen dikt i gymnastiden - noe mer var aldri aktuelt. Så ble det uførepensjon, bonusbarn og etter hvert fire russiske adoptivdøtre - alle med mange år på barnehjem bak seg. Slett ikke planlagt, men med ny innsikt i deres bakgrunn, syntes det uungåelig. Barna førte til til at vi flyttet på landet. Kjøpte et "vrakgods" på Hurum, som nå består av elleve mål spennende tomt, og til sammen ni bygninger med smått og stort. Atelieret i den lille, ombygde låven skulle være min alderdoms paradis... Men på veien ble jeg utkonkurrert av "strålingen"; stadig mer elektro-hypersensitiv. (Betegnelsen "el-overfølsom" kjennes helt feil for én som slett ikke er en overfølsom type!) Sakte men sikkert har jeg blitt fortrengt både fra det meste av huset, og den flotte, håpefulle hagen jeg planla å lage. Mitt "tapte paradis"... Fra 2015 begynte bildene i hodet å forandre seg. Etter kort tid sto historien om Adam og Ella klart for meg: Et romantisk og lettfordøyelig alternativ til fagbøker, krim og "klagesang" - om temaet svært få vil ta på alvor. Et tilbud til de som helst vil slippe unna, men likevel er litt nysgjerrige. Det tar tid og krefter å "oppdra" seg selv til forfatter. Før boken ble utgitt denne våren, hadde jeg nådd en alder på nesten syttifire. Et par av manusleserne syntes den var et makkverk... Desto større er gleden og forbauselsen over meldingene som nå fyller kommentarfeltet på min nyopprettede Facebookside. Og fra så forskjellige mennesker - med og uten interesse for "strålespørsmålet"! Men hvordan blir vi oppdaget av alle andre som også ville like bøkene våre om de fant dem?