Jeg har alltid lest mye, spesielt krigslitteratur, krim og utvandringshistorie.
Da jeg ble pensjonist og fikk bedre tid, begynte jeg å skrive. Etter at jeg ga ut romanen «Brevet» i 2017, tok jeg Skriveakademiets romankurs og ble med i Facebook-gruppa «Skriveakademiets fellesforum» hvor deltakerne drar nytte av hverandres erfaringer. Senere er jeg blitt representert i Skriveakademiets siste fem antologier.
Romankurset inspirerte meg, og i november 2020 ga jeg ut utvandringsromanen «Gresset på andre siden. Landet fylt av melk og honning». Gode tilbakemeldinger (men dårlig salg) fikk meg til å fortsette historia.
Jeg vokste opp i en liten kystkommune på Sørlandet med sterke bånd til Amerika. Flere av skolekameratene hadde fedre som arbeidet et år eller to av gangen i New York, og jeg husker godt hvor stor stas det var når de fikk amerikapakker med kulørte julelys og «Wrighly chewing gum.»
Mine besteforeldre på farssiden var arbeidsutvandrere. I perioden 1900-1930 reiste familien flere ganger til Brooklyn hvor farfar arbeidet som snekker. Min far og noen av hans søsken ble født der, og ei av søstrene bosatte seg i Amerika. I forbindelse med slektsforskning, tok jeg for noen år siden en dna-test hvor jeg fikk ufattelig mange treff fra fjerne ukjente slektninger i Amerika.
Jeg skriver romaner, og da tar man seg noen friheter for å krydre handlingen, men jeg har stor vekt lagt på at den historiske rammen skal være korrekt. Derfor har jeg brukt mye tid på research. Jeg synes mye av det som er skrevet om utvandring er romantisert. Det som møtte de fleste utvandrerne, var ensomhet, usikkerhet og knallhardt arbeid. De som bosatte seg i Midtvesten, møtte en helt annen natur og klima enn det de var vant til i Norge. De fleste lykkes, men mange gikk til grunne. Alkoholisme og psykiske plager var ikke uvanlig, og mange flyttet videre etter noen år fordi de ikke så noen framtid på prærien.
Jeg skriver på en fortsettelse av «Gresset på andre siden». Hovedpersonen, Josef Gahre, vil til vestkysten for å se Stillehavet og oppleve naturen i nordvest hvor det skal være så likt Norge.
Han setter seg på toget for å krysse kontinentet, men en uforutsett hendelse gjør at han går av i Cheyenne i Wyoming og i stedet blir med et vogntog som kjører ikoniske «The Oregon Trail» til Oregon City (Portland). Det var ei lang og farlig reise på 320 norske mil. Omtrent ti prosent av de som la i vei kom aldri fram. Josef havner etter hvert i småbyen Seattle og bosetter seg der.
Handlingen bygger for en stor del på dagboknotater og skriftlige kilder. Det jeg håper å få fram, er rasismen og diskrimineringen av minoritetsgrupper som urfolk og asiater, spesielt kinesere.
For å si det enkelt: De forlagene jeg sendte manus til, var ikke interessert, eller det tok så lang tid å få svar at jeg ikke orket å vente. Ved å gi ut selv har jeg den fordelen at jeg i hovedsak har kontroll på produktet fra begynnelse til slutt. Ulempen er at jeg må ta tapet selv hvis bøkene ikke selger.
Nifs er en non-profit organisasjon som hjelper meg med å bli sett og kjent, og forfatterne kan dra gjensidig nytte av hverandre med råd og støtte.
