Kaoshormoner, med bonusavsnitt

Kaoshormoner var Anette S. Bjørke sin første egenrådige publikasjon. Like fullt er boken lesbar og lyttervennlig, med fantastisk innpakning og illustrasjoner av Silje Granhaug.

Dette må sies å være en biografisk fortelling med kunstnerisk frihet. Den byr på faktiske hendelser i lett stil, med mye humor og en god del alvor. 

Hvis du har øye for rufsete kanter og selvironi, kan Kaoshormoner passe deg – «akkurat sånn som den er».

Hvis du i tillegg liker tanken på at boken og musikken har en sentral rolle i «prosjekt restlager – til inntekt for en god sak», vil du ta i mot Kaoshormoner med åpne armer.

Det er musikken som binder det hele sammen.

Les mer om prosjektet på nettboken

Se tilhørende filmsnutter på Youtube

Hør alle sangene på SoundCloud

Gjengivelse av baksidetekst

Som en forvirret kombinasjon av «Ally McBeal» og «Bridget Jones», skrider kvinnen i Kaoshormoner frem. Lenge var hun svært trofast med aftenbønn og Gud signe maten, stillferdig i fremferd, omsorgsfull og snill. Men, når pus kommer inn i livet – en ekte fe, med flat nese og primadonnanykker kl. 05.00 – begynner store ting å skje.

En kveld jeg satt og ønsket meg, samtidig som jeg spiste myke gummikrokodiller, så på en romantisk film og tårene trillet, mjauet pus intenst foran datamaskinen. Det virket som om hun ville fortelle meg noe. Akkurat som i «tre nøtter til Askepott», der ugla blunker lurt, og den ene nøtta etter den andre faller i gulvet. «Vil du at jeg skal sette meg her, pus? Skal jeg lete etter en make? Legge ut et snasent bilde av meg selv – til alles skue, sier du?» Pus nikket, og etter noen minutters stillhet, svelget jeg siste rest av gummikrokodillen, tørket krokodilletårene, og valgte det klingende navnet Klara.

«Klara Mensén» f. 19xx. Klara, i betydningen klar for nye eventyr, og Mensén, som en slags moderne variant av mensen – beskrivende for kvinners hormonelle kaos. Men mest av alt falt navnet i smak fordi det var akkurat sånn jeg følte meg i øyeblikket. Klar, men sen liksom. Litt sent ute med alt … Hun virket fornøyd – pus altså, og malte bekreftende. Deretter la hun seg på tastaturet og trykket på enter. Ja, for det må ha vært henne. Jeg kan i hvert fall ikke huske at jeg gjorde det.